Initiativet til denne kronikksamlingen kommer fra et dypt engasjement for læring og utvikling. Jeg har alltid vært opptatt av å finne måter å motivere elever på og skape mestringsopplevelser. Etter mange år på skoler med store sosioøkonomiske utfordringer og stort spenn innad i klasserommene utviklet jeg en interesse for alternative læringsarenaer og varierte læringsressurser. Barna våre tilegner seg læring gjennom både auditive, visuelle, taktile og kinestetiske metoder, og da passer ikke alltid den ene boken i hvert fag til alle.
Dette engasjementet har fulgt meg gjennom hele karrieren, fra mine tidlige erfaringer som norsklærer og senere rektor, til min nåværende jobb i et IT-selskap. Her støtter jeg skolesektoren i å utvikle helhetlige strategier for digital transformasjon, med mål om å skape et trygt læringsmiljø hvor teknologi og læringsstrategier går hånd i hånd. Det handler like mye om å utvikle kompetanse i å vite når bruken av teknologien bør reguleres eller legges bort, som når og hvordan den bør brukes.
I dag opplever jeg å ha en stor frustrasjon over det lave kunnskapsnivået i debatten rundt digitalisering i skolen. De som slipper til i media eller på politikernes kontor, er ofte kritiske og unyanserte stemmer med tynt faglig grunnlag. Problemstillingene er sauset sammen, og de fleste skiller ikke mellom teknologi brukt i skolen og teknologi brukt på fritiden, ei heller føres en ryddig debatt hvor man klarer å drøfte hensiktsmessig og uhensiktsmessig bruk.
Jeg er bekymret! For enkle løsninger på komplekse problemer. Vi risikerer å skape nye og kanskje større utfordringer ved ikke å ta kunnskapsbaserte og balanserte beslutninger. Vi må lytte til de mange lærerne og skolene som har fått det til, til forskerne og bredden av fagområder som har fulgt med på skoleutvikling over mange år, både med og uten teknologi, og til interesseorganisasjonene som til sammen sikrer oss et bredt blikk på mangfold og inkludering uten stigmatisering. Vi må sikre at vi klarer å skille de gode digitale løsningene fra de dårlige, og at vi har kompetansen til å bruke de gode godt nok til å hente ut potensialet.
Elevene fortjener at læring er tilgjengelig – fra de som trenger ekstra støtte, til de med stort læringspotensial. Et klasserom er sammensatt, og man må ha vært i et eller flere over tid for å forstå fullt ut hvor sammensatt det er. Inkludering, mestring, varierte læringsarenaer og læringsressurser er nøkkelord her. Vi må sikre at alle elever i Norge får en opplæring av god og likeverdig kvalitet.
Det må også i større grad legges til rette for at lærerne og skolelederne kan lykkes. Profesjonsfellesskapet må få rammene, tilliten og friheten til å ta kunnskapsbaserte valg for sin skole og sine elever. Det er mange avveininger som må gjøres – sosiale, pedagogiske, didaktiske, etiske, juridiske og økonomiske. Kvaliteten på digitale læremidler må vurderes på lik linje med lærebøker. Den enkelte lærers behov for autonomi for å tilpasse til den enkelte elev må sees i sammenheng med profesjonsfellesskapets faglige behov og skoleeiers ansvar for å sikre at skolene er innenfor de etiske, juridiske og økonomiske rammene gitt av politikere.