Teknologi har alltid bidratt til å drive utvikling og forbedringer, jeg er opptatt av hvordan teknologi også kan bidra til deltagelse i demokratiet og å gjøre kunnskap tilgjengelig og anvendbar for flere, helst alle. Kombinasjonen av trykkpresse og elektrisk lys er et godt eksempel. Da må vi som samfunn sørge for tilgjengelighet for alle, basert på deres behov, nivå og ambisjoner. Et premiss for å lykkes er at vi er villige til å tilpasse hvordan vi jobber for å få utnyttet teknologiens egenskaper til vårt beste.
Debatten om teknologi og læring er preget av støy som påstander om at det ikke finnes forskning, skremselspropaganda, følelsesladde utsagn, et premiss om at de som ønsker teknologi i skolen, eksperimenterer hodeløst med barn og ungdommer og sammenblanding av teknologibruk på fritiden og teknologi i læringsprosesser. Også regjeringen, som har tilgang på kompetansen om den ønsker det, setter en god hverdag og læring opp mot teknologi. I “Regjeringens politiske prioriteringer” skriver den “Barn og unge skal lære mer og trives bedre i skolen. Det skal bli mindre skjermbruk og mer lesing og konsentrasjon i skolen.”1 Det er bekymringsverdig at regjeringen konstruerer slike motsetninger når dette handler om barn og unges rett til god og relevant utdanning, men hva betyr vel det når privilegerte voksnes følelser skal møtes og populistiske poeng skal bevise handlekraft for velgere?
Ofte, også bevisst, blandes teknologi i klasserommet med hvordan barn og unge bruker mobiltelefoner, spill og sosiale medier på fritiden. I mediene – og særlig i sosiale medier – domineres debatten av de som roper høyest og spiller på frykt og usikkerhet. Resultatet ser vi nå – forsknings- og erfaringsbaserte stemmer samt andre nyanserte stemmer drukner eller våger ikke å delta, i frykt for personangrep og hets, om de i det hele tatt slipper til. Når voksnes preferanser overskygger barn og unges reelle behov og rettigheter, går det utover læring, trygghet og muligheter.
Digitale ferdigheter, dømmekraft og forståelse for teknologiens rolle er avgjørende for utdanning, arbeidsliv og deltakelse i demokratiet. Å utestenge eller klandre ny teknologi for utfordringer i skolen er like lite hensiktsmessig som å hevde at den er best til alt. Alle barn og unge fortjener en opplyst debatt om bruk av teknologi, der forskning og praksiserfaring fra lærere og elever løftes fram – vi trenger ikke mer moralisme, nostalgi og følelser eller at flere voksnes dårlige samvittighet og egeninteresser settes foran barn og unges behov.
Min motivasjon for dette bokinitiativet er å bidra til avkle myter og påstander som får dominere debatten, utfordre populistiske og forenklede løsninger og åpne et rom for en mer balansert samtale basert på forskning og praktiske erfaringer. Det er nødvendig med en bedre debatt med ulike perspektiver – fra forskning til elever, lærere og foreldres erfaringer – kun da får politikere og andre grunnlag for informerte valg.
Jeg håper vi med dette initiativet kan bidra til å sikre elevenes rett til utdanning og ivareta lærernes profesjonelle handlingsrom. Jeg håper boken vil bidra til å sette en ny standard for debatten, slik at den i større grad handler om barn og unges beste og deres muligheter i fremtiden, fremfor hvem som roper høyest.
